HAUGESUND ER EN HERLIG LITEN BY. DET ER DERFOR SÅ MANGE AV DE SOM IKKE TRIVES BLIR VÆRENDE!

Serien er nå komplett og du får kjøpt alle fire bøkene hos bokhandlerne på Haugalandet.
Mærr enn 1000 sider lått å løye.
RING MEG: 99 16 45 60 eller send meg ein mail: gkvam@alvin.no
Vi sender bøker over hele verden.

The Beatles forandra heila live våres, enten me ville eller ikkje.
Di sang "Love me do" å "She loves you" Klar me blei påvirka. "I want to hold your hand" "Eight days a week".


LIKTE BOKEN OG GA TERNINGKAST FEM

"Nerijøna minnenes gater"



For oss som har passert livets middagshøgd og var «sjétongar» før fjernsynet kom inn i stovene og stal tida vår, byr Geir Kvam si bok på ei herleg mimrestund.

Det er ei bok «om di lyse kverdagane å alt det løgna så skjedde då me voks opp i Haugesund på 50 å 60 tallet» som det heiter i undertittelen.

At boka er skriven på haugesundsdialekt gjer at ein kjem nært innpå både forteljaren og stoffet og gjer boka triveleg å lesa.

Kvam har klart både å finna dei gode dialektorda og å lytta seg fram til tonen og seiemåten i det haugesundske talemålet.

Han voks opp ved Krabbapytten på Haugå og fortel om seg sjølv og kompisane frå dei var små «sjétongar», og alle gledestunder og all den fantaskapen dei fann på, heilt fram til dei trødde «stri på» mellom Totalen og Snorre mange år seinare.

Når han fortel om alt det «løgna» dei gjorde, så vil det nok skapa gjenkjenning og gode kjensler hos mange.
Det er òg artig å registrera at alt det kjekke og mindre kjekke som skjedde faktisk var fellesopplevingar som vi nok var mange som delte.

I små episodar og litt lengre stubbar gir Kvam oss godt observerte hendingar og typar.
Vi treff på både Kåre Seilits og kinovakt Sjursen, vi får høyra om skulen og dei galne lærarane, om guttemusikken og danseskulen, speidaren og Basso Tivoli, om skiturar med klabbaføre til Olaliå, romantiske vinterkveldar når dei skeiste med jentene på Arkavatnet, om når den unge Geir drog til Jamaica som fyrstereisgut og når forelskinga ramma i Haraldsgata, berre for å nemna noko.

Kvam har og fått med seg litt om den haugesundske knotinga og klasseskilla i byen, «di så trodde di vá nåke å di så ikkje vá nåke å di mitt i mjydlå».

Boka handlar om «det barnsliga å sutalausa» vi har mista, om barndommens bekymringslause stunder.

Kvam viser seg også som ein liten filosof. Både i prologen, i «ittepåore» og i sluttkapitlet «Melkerampen» får han sagt mangt eit visdomsord.
Som for eksempel at når folk stresser i veg og ikkje har tid til å snakka med andre bør dei tenka over «at dé é live di holde på med».

Både haugesundsdialekten og innhaldet gjer boka til ei festleg lesaroppleving.
Ho vil opplagt berika den lokale kulturen.

Anmeldt av
Roy M. Eriksen

Du kan sei ka du vil, men Haugesund é ein fornøyelige plass!

Di så ikkje har vore i Haugesund vett ikkje ka di har gått glipp av her i live.
Haugesund ser dåkkor é møkje mærr enn Haraldstyttå å Ola Flytt.
Me så bor her holle te på ei halløy midt mjydlå Stavanger å Bergen. Bere plass går det ikkje an å holla te.
Haugesund ékje nåken liten by sånn så monge vil ha det te. Haugesund é ein sabla svære by når du tar mé adle så bor i heila distrikte ront, så seie di så godt så bor i Haugesund, når de skal forklara andre kor di bor.
Me så bor her i byen føle oss jo hima både i Hardanger å Skudeneshavn. Me har hytta på Seljestad eller i Ålfjorden å syns det é litt Haugesund det ó. Haugesund å Sveio går jo i ett, å det samma jørr egentligt Tysvær å Ølen.

Olaliå é jo lika kjært for haugesunderar, det sama é Etneelvå, Vikedalselvå å Suldalslågen.



Basso Tivoli vá et magisk treffsted, litt eksotisk på ein måte med adle basarbodane å karusellen. Det vá der eksentriske El Jukan sto på scenen å spiste grammofonplater å lysperer, mens Alma Coogan sang om «The birds and the bees» fra jukeboksen borti hjørna ved siden av femøres automatane.

Det vá litt sirkus øve Basso, litt sagmugg å mystikk, linedanserar, å verdens styste dama. Di kveldande det vá opptreden, sto folk så sild i tønna.
Me måtte på Basso, det vá der alt forejekk. Håpte hu vá der, hadde ikkje avtale, det vá for viderekomne. Hvis hu kom rett bort te deg å tok hånda di forsvant alle bekymringar i heile verden på et øyeblikk. Då gjekk lengselen å tvilen øve i ein nye fase av ubegripelige tilstedeværelse. Det vá nesten ufatteligt at et heilt fremmande menneske plutseligt sto der å holdt deg i håndå å hviska ting i øyra på deg. Ei nydelige jenta så kasta lengselsfulle blikk når hu såg deg å hadde skreve navnet ditt både på neven, lommabokå å ranselen. Det vá heilt løye, nesten for godt te å væra sant, men det vá sånn det vá.......

Utdrag fra kapittelet om Basso å El Jukan i den fysta bokå.

Finn
Finn Kristian Thorsen


Så har du án Finn.
Det blir liksom nåke andektikt øve det når me skal snakka om án Finn. Filosofen i gatå, å den så allti hadde kontrollen.
Àn vá best av adle te å hoppa stav,å jyslige te å spenna fotball.

Faren han Alf vá sjømann. Derfor fekk án Finn bestemma møkje sjøl når án vá aleina hima med morå, hu Ragnhild. Hvis ikkje bestefaren tok án ei skrapa, han bodde nemligt i sama huse, å hadde hyns i hagen.

Àn Finn påsto di kom heilt fra Italia, for bestefaren hadde sagt at di vá kvite italienerar.

An Finn hadde ein liten bror så hette Roald. Før án konne snakka reint kalte han seg sjøl barra for Oald.


Me reiste te sjys

Sjøfolk kan sitta onna palmene te solå står opp å fortella historier fra himplassen, så fargelagte å patriotiske at du må ta på deg solbriller for ikkje å bli brente av utstrålingå.
Det va folk fra heila haugesundsdistriktet så "seilte" på Chr. Haaland sine bananbåtar i faste ruta mellom London å Karibien. Eg vá ein av di.

"Han stakk neven inn i hanskerommet å trakk fram ein plankpolerte tønnerevolver med ruglete skjefte.
Taxi sjåføren va ein gammale kjenning av mannskapet på "North Star" å henta oss i ein svære kvite amerikanske Ford.
Den storvokste negeren forklarte oss på «jamaica-engelsk» at han bara hadde brukt án et par gonger.
Finn å eg bleikna, å då me endeligt kom fram te "Kaggen Bar" tok me oss ein kraftige "Cubalibre" før me begynte å kjikka på negressene".

Det optimala sjetongebilde......

Detta bildet har i seg alt det et sjétongebilde ská ha. Legg spesielt merke te huene. Me komme tebake te kim så é med på bildet så é tatt på Haraldstyttå ein gong på slutten av 50 tallet.

Den fjerda bokå om sjétongane:
"Alt begynte med et måkeskrik
i nærheten av Krabbapytten"

Fira ekta sjétongar i gatå, avfotografert utanfor transformatorkiosken i krysset mellom Skillebekkgatå å Vesteveien. Her ser du ståandes fra venstre: Finn Kristian Thorsen, på siå av med idrettsmerker på gensien án Inge Sundfør. Te venstre i kneståandes Hans Kristian Stenby, å te høyre bergenseren Einar Jensen så tidligt gjorde haugesundar av seg på grunn av at faren, "Jensen med monnbiten", hadde fått jobb som lektor på Haugesund Handelsgymnas.

Den fjerda bokå om sjétongane ligge rykandes ferske på disken hos alle bokhandlerane på heila Haugalandet. Fulle av galskap, å lått å løye fra den tiå alle vá på nikk med kverandre i Haugesund.
Menyen é ein bråte historiar om oppveksten å livet i Haugesund både før og litt seinare.
Du kjenne deg igjen, for me é like oss sjøl å forandringane é ikkje så store så nåken vil ha det te. Det é nemligt Janteloven, knotingå å snobbaskapen så holle tingene på plass i Haugesund.

Longt vekke fra finanskriser, sletne børsar å den globale jammerdalen, kan du i dag  kosa deg med den fjera bokå om sjétongane sine bravader, å få med deg koss di herja i kverdagen.
Dei besta tiårene i verdenshistoriå blir bretta ut i all sin galskap, med humor å glimt i aua. Beatles generasjonens energiske livsapetitt å ukuelige optimisme fornekta seg aldri.

Dei tok án bokstaveligt talt heilt ut, når dei syns det vá nødvendigt, å mongen av di jørr det endå. Longt hår å slengbukser vá obligatorisk, å lykkå i livet inderlige tungekyss utanfor ein hagaport. ”Love me do” sang The Beatles, å så gjorde me det. ”What a day for a daydream” sang The Lovin Spoonful. Ikkje løye foreldregenerasjonen holdt på å klikka når det gjekk opp for di ka me drømte om.

”Sjetongane rett å slett” står ikkje nåke tebake fra dei andre bøkene, tvert imot. Hu é litt småfrekke å ein aning sofistikerte, akkurat sånn så sjétongar alltí har vore.
Bøkene om sjétongane begynte i 2004 med nåken måkeskrik fra bredden av Krabbapytten rett innforbi Killingøynå.
Siden har skrikå blitt te ein heile bråte ord, fira bøker å ett teaterstykke. Om folk vil, komme dårr kanskje mærr.

Bror min hadde ofta jebrusdag. Eg syns han blei feira flærre gonger i året, men det kan vær ein brodelige misforståelse. Her é ett av selskapene.
Fra venstre ser du mor mi, Anne Brit Jacobsen, bror min, Ida Lind, Ellen Stenby, Kirsten Nordeide, Henning Nesse, Anne Lind og Esther Jorunn Nordeide. I tillegg sitte dårr ein i sofaen så ikkje vil vær med på bildet. Eg står bak å blåse ballong. Heilt i kroken ser du det svarta Brødrene Hals pianoet så eg å bror min lerte å spilla på.

”Sjetongane rett å slett” tar for seg ongane sitt møte med livets harde realitetar, som for eksempel den forbaskade motoren i snekkå te Madrasmus, dei dyre rikstelefonane, domsmenn med svin på skogen, ”urimelige” bryllupsangar, julabakst med noko attåt, å hanen te Nordeide så blei ”sjøten”, barra for å nevna nåke. Ein begravelse i gatå vekke oppsikt, å ongane bjynne å stilla interessante spørsmål om himmelen å jordå. Àn Kjell holle på å slutta å røyka, å lure på om dårr lenger é nåken meining med livet.

Har du ikkje ledd før, vil du garantert jørr det når du lese bøkene om sjétongane. Høge terningkast, møkje smil å blie tebakemeldingar kan forfattaren slå i boré med. Kjøpe du adle bøkene får du mærr enn 1000 sider lokalhistoria så du ikkje finne i andre bøker. Her kan du lesa om galskapen å humoren folk hadde så møkje av, å monge fortsatt har. 

Haugesund Teater har i flærre år med store suksess kjørt ”take away” forestillingen ”Sjétongane fra Haugesund” basert på den fysta bokå.

Geir Kvam gir ut bøkene på sitt eget forlag Water & Wine AS.
”Sjétongane i gatå” kom i 2005, å fysta opplagé blei utselt på ei veka. Det blei trykt nytt opplag så skó holla ei stonn, men forlaget blei utselt igjen. Treia opplaget blei trykkt nå i år.
Den andra bokå ”Sjetongane på fri” eksos kom i 2006, å blei også ein nye lokale bestsellar. Det samma gjorde ”Sjétongane for full musikk” så kom i 2008.

  

"Felegnikkerane" på Haugå vá nåke for seg sjøl

Hauge skoles skoleorkester, der bestekameraten min án Knut spilte fiolin, å broren án Arne sleit med ein kontrabass. Ein aen av min aller beste venner Tor Arne Johnsen spilt ó filolin i orkesteret. Ka án Jacob hadde der å jørr vett me ikkje.

"Jentene på Breidablikk vá nesten te å spisa opp"
Det syns ijaffal Knut å eg



Àn Knut å eg blei forelska i ein heile jenteklasse på Breidablikk.

Me "blei tvongen" te å gå på danseskulen

.
Her skal eg sei dåkker at det vá stail, hu så eg holle
i hånnå blei seinare kånå te án Åge Lynum.

Han så står bak meg hette "Jonnemann" Svendsen å vá sønnen te dei så hadde Musikkhuset.

Far min vá formann i 17. mai komiteen:

.
Et syttende maitog vá ikkje nåke å kjimsa av før i tiå heller.
Her é det far min så bere fanå. Han vá formann i 17. mai komiteen.
Hu bakersta så holle i snorå tror eg é Torunn Høinæs. Søsterå te kameraten min, án Hans, så bor i Amerika.


Tuppa
Tor Arne Johnsen
   Tuppa vokste opp i Hafrsfjordgatå samen me´systerå si hu Ellen, å naboen án litle Åge (Risanger) å Nissa (Øritzland).

Egentlig hetta han Tor Arne Johnsen å flytta tiligt fra Haugesund. Han har vore teknytta NRK i monge år, å hyrt inn te musikk å tekstmakar for programmet "Hallo i uken".
Ellers reise han land å strand ront med showene sine.
Bildet tok eg på Haraldstøttå.
Me vá kry av syklane våres må du vel forstå!

Àn Knut
Knut Wendelboe Aanensen

Detta bilde tok eg av án Knut, då me vá på klassetur te Eidfjord i sjuende.

   Àn Knut vokste opp ikkje så longt fra Asalvikå, ja dei fyste årå boddán te å mé i Asalvikveien i samma huset så Jacob å dei. Men då faren bygde nytt hus med svømmebasseng i kjellaren, flytta dei te Håkon den Godes gate. Det vá fyst då at án Knut å eg blei bestekameratar. Me gjekk i samme klasse på Hauge skole å hadde makalause Christine Hauge som klasseforstander dei fyste tri årå, å bere skulestart konne ingen få.
Kristian Olsen, eller Bastian så me kalte án, øvetok stafettpinnen i fjerde, å fekk oss velberga ijønå resten av folkeskulen. Det vá ei herlige ti.

Le deg skvett forderva med
sjétongane fra Haugesund

Originalbilde fra "Sjétongane i gatå"

Mor mi, purken, bror min å án Geir Wichmann.
   Deler av detta bilde blei brukt på omslage te "Sjétongane i gatå". Det é tatt 17. mai 1959 på rådhusplassen i Haugesund. Her ser dåkker mor mi, han litle bror min, å han så står å lene seg é án Geir Wickmann. Purken é Erling Våge, eller "Lingen" så di kalte án.

 

Ho,ho,ho......


Fy fakorten så fort julå gjekk denna gongen..
Ikkje før hadde me pynta julatreet, før det gjekk sjonglaust utijønå altandørå igjen, så granbaren føyk.!
Men kjekt vá det. Dessuten vare julå heilt te påske, ijaffal i Haugesund.

Løgne
kommentarar te bøkene:

Arne Osmundsen
Takk for ei jysla kjekke bok fra barndommens dal. Eg fekk medisin av legen for ein gryande influensa, men den beste medisinen vá nok at eg kjøpte Sjetongane i gatå. Den hjalp umiddelbart.

Gunnar Vaaga:
Eg har i grunnen ikkje ti te å skriva denna mailen fordi eg er midt inne i eventyret om sjétongane i gatå. Klare bare ikkje å legge vidunderet fra meg. Me ler oss sjeive.

Kenneth Halleland:
Kåre Seiltis har lagt fra seg livets åra, det lokta sikkert rødsprit i bonkersen endå, eg vett ka daier e, å ikkje minst... livet har fått ein liten litterære ukompliserte berikelse.

Erling Opedal:
Eg syns bokå va kjempegode å har anbefalt na te monge andre.

Tore Hauge:
Eg satt å leste høgt for kånå, å me gapskratta te longt på natt

Svein Åge Lynum:
Ei jækla bra og godt skreve bok.

Per Helgesen:
God bok, kjempegod!!!!!!!!!!!!!!!!

Kjell Stokland:
"Eg ler så tårene trilla!"

Siri:
Den beste julapresangen eg har fått nåken gong

"MANDIUS"
Tore Hauge

Som dåkker ser hadde Mandius allti kniv på seg. Han hadde ó to seksløperar med slirer å belte så såg heilt forrektige ut. Mandius vokste opp med fira eldre sysken, piano å skyvedørar.
Eldste boren hette Jon, eldsta systerå hette Reidun, så kom Ellen å te slutt Karl Johan (Kalle). Faren hette Jon Mandius å morå hette Ellen.

Mandius (Tore) tok tiligt adle ongane i gatå med på røykekurs i duehuset på Asbaasmarkå.

Dé é ikkje te å stikka onna ein stol at Mandius vá ein sentrale skikkelse blant sjétongane i gatå. Han fant på møkje galskap, å ofta med et katastrofalt resultat.
Mandius hette egentligt Tore, men me kalte án Mandius itte faren så hadde den kortaste lontå i heila gatå.
Mandius vá bestekameraten te án Finn, å di jekk i samme klasse på Haugå, der di hadde Mondrad Marøy (Marulken) te klasseforstandar.

Mandius kom aldri på talefot med Marulken. Te slutt måtte faren ta seg ein prat med klasseforstandaren for å finna ut ka så vá gale.
Ka dei to blei enige om é det aldri nåken så har fått vita, å lenge itte at Mandius gjekk ut av sjuende, blei han ilske i auene, kver gong nåken snakkte om Marulken.

Kameraten te Mandius, han Lasse kom heller merkeligt nok aldri overens med Marulken. Ja, forresten, så merkeligt vá det jo egentligt ikkje når det kom te stykke.....

DET KRYDDE AV BILAR PÅ OLALIÅ

Det vá trangt om salighetå på Opheim itte at dei lagt nye bilvei, å parkeringsplass.
Men då slapp me ijaffal å bera skinå på nakken oppijønå bakkabråte i ein halle time før me kom te snøen.

Olaliå vá ein herlige plass, med et nydeligt skiterreng og det så lå nærmast Haugesund å ligna på høgfjellet.
Når du kom fram te turisthyttå serverte dei varme ertesuppa.
Det smakte himmelsk itte den longe skituren.

Ja det jørr det den dag i dag.

Fra Haugesunds Dagblad
 3. august 1960

«Ungdommen nå for tiden er helt annerledes enn før. Det er snart like vanskelig å finne en synål i hånden på en pike som i en høystakk».

«Vi kan ikke skjønne kritikken mot ungdommen.
De har andre vaner og andre meninger, det er så,
men de er så velsignet naturlige (noen vil si frekke) og nøkterne i sin omgangsform, at den eldre forknytte generasjon burde hilse sånt med glede».

«Yrende badeliv i fontenen på Rådhusplassen».

«Politiet har fått inn klage fra en dame om at en gutt hadde syklet over ryggen hennes mens hun tok solbad i Byparken».

24. desember 1960
«Det gledeligste med året som gjekk er at bygda vår har fått straum og at ein dermed har fått kasta parafinlampar, fjøslykter og primusar bakom alle haugar,» seier gardbrukar Osmund Bakkevig fra Nedstrand.

TUSEN TUSEN TAKK!

Tusen takk for alle mailer og tekstmeldinger med godord om i forbindelse med bøkene.
Barra la det fortsetta å strømma.

TIL MINE GODE KOLLEGER:

Takk til Haugesund Avis, Radio 102, Radio Haugaland, TV Haugaland og NRK Rogaland for en flott oppfølging i forbindelse med bokutgivelsene.
Hilsen
Geir

Det jørr nåke med deg
Når du «spasere»
nerijønå minnenes gater.
Når barndommens
bekymringslause stonner
blir gjort levanes igjen.
Når ein fråsen leskedrikk
blir lykkå i livet, å tribonius
viktigare enn leksene.
Når det så vá gale,
slettens ikkje vá så farligt allikavel,
å når dei store tingå
egentligt bara vá småting.

PRESSEOPPSLAG:

Tar vare på stemningen

-------------

"Sjétongane i gatå"
blei utsellt fra forlaget på ei veka!

Bokå é skreve på haugesundsdialekt, så é ein salige blanding av riksmål å nynorsk. Men det funka godt, å bokå er lettleste.

Reaksjonene på boken har vært overveldende, her ligger latterbombene tett og bokens lune humor har gjort at den er blitt en bestselger på Haugalandet.


 "Guttamusikken"

Nåken gonger når me vá på øvelse i guttamusikken rett før jul, rabla det nesten for dirigenten.
Me sko ha konsert i Skårekjerkå, å spilte så surt at ein sko tro me ikkje konne noter i det heila tatt, å det konne me ikkje heller.
Det va´ selvfølgeligt ingen jenter med i guttamusikken......


 "Romantikk i sivet på Arka"
Me sjeiste itte jentene på Arkavatnet. Så slepte me di itte beskytterane.
Men ein dag kom me skeisandes hånd i hånd, å då hadde det skjedd nåke.

Basso Tivoli
El Jukan spisa lyspærer på Basso Tivoli, mens Alma Coogan sang om «The birds and the bees» fra jukeboksen borti hjørna ved siden av femøres automatane.
Kåre Seilits sto for seg sjøl å smatta på krompipå si. Me vá litt redde an te å bjynna med, for han hadde et par nifse auer.

FISKELYKKE......

Utgiver: Water & Wine AS Forlag -
redaktør Geir Kvam -
Tlf: 99 16 45 60 -
e-mail: gkvam@alvin.no

Bedrifter som vil kjøpe bøker:
Ring meg:
99 16 45 60
eller send en mail:
gkvam@alvin.no

DU BLIR GARANTERT I GODT HUMØR AV BØKENE OM SJETONGANE

DEN FYSTA BOKÅ

DEN ANDRA BOKÅ

DEN TREIA BOKÅ

Den tredje boka om sjétongane kan du blant mye annet lese om án Knut, Arne, Klonken, Mandius, Tilden, Koppen, Inge, Finn, Bassen, Sillå, Edmund, Bastian, Bror min, å adle dei andre sjétongane så vá med å satt farge på kverdagen i Haugesund.

Finn ut koss det hadde seg at eg å án Knut blei forelska i ein heile jenteklasse på Breidablikk.
Syng "jippi ai ai" itte Klonken sine tekstar, å bli med på et jysla fuktigt "sjøslag" i Buavik.
Finn ut koss det gjekk med fru Ingebrigtsen då hu å máen sko kjøpa seg hytta i Skjold, for ikkje å snakka om ka så sjedde då Koppen sporte morå om ka ein ståass vá for nåke.

Har du ikkje ledd før, vil du garantert jørr det når du lese bøkene om sjétongane i gatå.
Høge terningkast, møkje smil å blie tebakemeldingar kan forfattaren slå i boré med.
Kjøpe du adle fira bøkene får du øve 1000 sider ekta lokalhistoria fortalt fra gatå med humør å glimt i aua. Her é dårr ikkje langt nåke imellom. Du får det sånn så det vá, å vel så det.

Inge Ping
Inge Sundfør

Den alle fyste kameraten min i heile verden hette Inge, å han vokste opp i et gult murhus så také blåste av ein gong det vá orkan på 50 talle.
Di hadde to stuer å utsikt te Krabbapytten å England.

Àn Inge hadde ein honn så hette Simba, å den vá så fornuftige at án nesten konne snakka, å så haddan ei syster så hette Eli.
Dei to brødrene han måtte slita med i oppveksten hette Johannes å Sigurd. Àn Inge gjekk i klassen te Koppen å Bastian å án Haldor.

Àn Inge har allti vore musikalske, men det é jo datterå, hu Susanne, så har troffe tonen å blitt berømte i heila Norge for musikken sin.

Bastian:
Arne Bastholm


Bastian hette jo egentlig Arne, å blei fydde i Ramsdalen.
Àn vokste opp rett på siå av Arkavatne å Jeger å Fiskarforeningen sin gamle fasanfarm.
Bastian kom te verden mé vannskrekk, nåke án forøvrigt tiligt rista av seg då án lerte seg å hoppa fra ein kjempesvære stein så hadde rulla på sjøen fra fjelle bakom hyttå deiras i Ålfjorden.
Far te Bastian hette Hilmar å morå hette Erna. Dei to systrene så an Arne måtte slita med hette Reidun og Eli.
Bastian har allti vore ein gladgutt, å gjekk på Haugå i klassen án Inge, Koppen å Haldor.
Àn Arne blei itte kvert tannlege, å fekk monge sjétongar som pasientar.


Koppen
Hans Kristian Stenby

Koppen hette jo egentligt Hans Kristian, å vokste opp på garden te Kristian Rekavik.
Faren, han så egentligt vá Koppen, hadde trykkeri nere i byen. Morå hette Sigrunn å systerå hette Ellen.
Koppen vá ein makaluse kamerat, å best i alt når det gjaldt. Det vá aldri nåken så klarte å sykla fra án. Itte at án fekk spidometer på sykkelen, va án ikkje te å stoppa.
Koppen vá ekta vare tvers ijønå. Snille så dagen é longe.

Saggas
Sigurd Sundfør


Bror te án Inge hette Sigurd, men me kalte án bara for Saggas. Han sykla møkje, å va ein reser te å gå på ski. Hadde bakkerekorden på 13 meter i hoppbakken bortme Haraldstyttå.
På langrennski!

Saggas vá jo nåken år eldre enn oss, så án holdt seg mest mé án Øyvind.
Når án bjynte å nærme seg seisten kjypte án seg motorsykkel, å det vá det monge av sjétongane i gatå så syns vá jysla tøft.

"Det é mærr enn godt nok på hyttå"

Me fekk tiligt ein sånn brødristar med dørar på siene så gjorde at du måtte passa på å få snudd skjevene i tide før di begynte å ryka.
Når án nesten ikkje virka lenger blei án flytta inn på hyttå, samen med alle di andre gamle effektene me hadde der.

Av ein eller aen gronn vá alt så ikkje konne brukas i byen, plutseligt brukanes igjen når det kom inn på hyttå.
Gamle komfyrar, kjøleskap, koppar å kar, gamle madrassar, gamle møbler å gamle kler.

Te å mé det gamla svart kvitt fjernsynet med utslete bilderøyr blei droge inn på hyttå.
Det virka sånn at mor mi akkurat fekk sitt vermeldingå itte Dagsrevyen før bildé forsvant i ei smale stripa på midten av sjermen.

Tandbergen fra 1959 blei pensjonerte på grunn av det krympande bilde å skrekkeligt dårlige prognosar fra Radio Fix.
Men så án far ofta sa: «Det é mærr enn godt nok på hyttå».